Eg skal prøve å hive ut ei litt lengre oppdatering til doke få som kanskje er litt intrisert. Eg vil helst ikkje ha nokon kommentarer som, eg er der for deg og slike ting, for eg klarer ikkje ta kontakt med doke uansett.
Eg har sammenbrudd for tiden som det er lenge siden eg har vore borti. Eg er igjen redd for ar kuttinga blir ein del av meg, fordi det tar vekk ein del av smerten. Eg føler at eg ikje har nokre folk igjen, dei to siste vekene, eller etter eg blei sjukemeldt har eg løge til dei fleste som har spurt korleis eg har det. egentleg kan eg ikkje huske at nokon har spurt korleis eg har det. Eg tørr ikkje ta kontakt og eg tørr heller ikkje sei sannheten når nokon spørr, men som sagt ingen har spurt.
Eg føler at BUP har svikta, eg treng meir hjelp, meir enn ein samtale i veka. Eg treng forandringer, noko eg kan halde fast ved. Eg treng ikkje ord, eg treng handling.
Her om dagen gjekk eg forbi gamlelæraren min i storefri på skulen, eg lata som eg ikkje såg ho, eg veit ikkje om ho såg meg, om ho gjorde det trur eg kanskje ho oppfatta at eg gjekk rett forbi ho. Eg vil så gjere fremdeles ha det på samme måte med ho som eg hadde før, men det blir ikkje likt. Men problemet med ho er at eg ikkje kan lyge til ho, ikkje ein gang over mail, fordi ho er ein person ein ikkje kan lyga til. Om ho spørr korleis eg har det hadde eg svart: jævlig!. Om nokon andre hadde spurt hadde eg smilt og sagt: Heilt greit!. Eg tørr ikkje sende mail til ho fordi det blir berre klaging. Eg har ikkje noko anna og sei. Eg vil bli betre, men det er ikkje enkelt når eg ikkje får den oppfølgingen eg trenger, altså meir enn ein samtale i veka.
Eg trur eg er blitt betre og lata som, så god at eg trur på meg sjølv når eg er på skulen. På treningane etter skulen detter eg litt saman og når eg kjem heim er kveldane eit reint h*******. Kampen med meg sjølv har nådd eit punkt og eg er sliten, og eg føler det er for seint å redde meg, mest fordi eg føler at BUP systemet har gitt meg opp. Det som er positivt er at fastlegen min enda kjempar for meg. Ho meiner eg er eit veldig komplisert puelsespill med fleire tusen bitar og eg er redd for å bli pusla samman. Eg lar aldri folk komme tett innpå meg, dei veit aldri heile saninga, uansett om eg kanskje innbillar meg at dei gjer det. Ho meinar og at eg er så observang at eg forstår når folk ikkje veit kva som feiler meg, og at eg merkar når dei er tomme for idear. Dette gjer at eg blir enda vanskelegare å behandle, fordi når dei ikkje ha fleire idear dett eg ned igjen på bunn.
Det som heldt meg oppe er tre ting. Ein fyr som aldri sluttar å sende meldingar til meg uansett kor mange dagar eg ikkje svarar på meldinger, han eg trudde eg aldri skulle tilgi, han eg hata av heile mitt hjerte ein periode. Av alle så er det x-en min som tar vare på meg når ingen andre gjer det. Kven skulle tru det? Men som sagt kan han ikkje redda meg. Han kan holde meg oppe, men kan ikkje gere meg betre.
Den andre tingen, som og er ein person, er Nadir. Ho har vore gjennom så mykje og på ein måte kjempar ho den samme kampen som meg, på ein annan måte. Ho har slete lengre enn meg, men likevel føler eg at når det er håp for ho er det håp for meg. Eg veit ho kjem til å klara seg gjennom alt som virker så håplaust no, og derfor skal eg og gjere det.
Den tredje og siste tingen er dei eg er med å trene. Dei gjer meg meir enn dei anar sjølv. Det einaste er at eg trur eg tar på meg alt for mykje skyld når det går dårleg med dei på kampar.
Sorry for eit veldig rotete innlegg!
Men eg avsluttar med eit lite avsnitt til Nadir: Du er utrulig viktig, tru meg, uten deg hadde eg kanksje mista håpet for lenge siden. Det du har vore gjennom er utrulig, både fysisk og psykisk. Du er kjempe sterk og du skal aldri få lov å gje opp! Så lenge du fremdeles er her og eg ser at det er håp for deg, er det håp for meg og!
Og til slutt blir min siste linje: "Om du noen gang ikke får det smilet du forventer, vær sjenerøs og gi dem ditt. For ingen trenger et smil mer enn den som ikke klarer å smile til andre"
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Jeg fikk seriøst tårer i øynene :O
(og det er ikke ofte)
Utrolig koselig sagt, og jeg kan si det samme om deg. Du er liksom alltid der når jeg sender en melding og sånt. Setter virkelig pris på deg, trenger deg liksom^^,
Også skjønner jeg så godt hvordan du har det føler jeg, alt føles liksom så håpløs, BUP-systemet er håpløst, og det er liksom de som skal hjelpe O_O
Men det er jo noe som heter PPT og da. Vet ikke helt hvordan det fungerer, men tror det er noe lignende BUP(spørs om det er noe positivt da:P)
Men sånn som du føler ovenfor gamlelæreren din ersånn jeg føler meg ovenfor deg omtrent, føler jeg bare klager til deg dagen lang xD
Jeg synes nesten det er litt verre nå som jeg på en måte er tatt litt mer på alvor, vært innlagt og sånt. For når det funker, så funker vel ikke noe? O_o
Men skjønner virkelig hvor frustrerende det er å føle at man ikke får hjelp eller bli tatt på alvor. Det gjorde ihvertfall meg veldig fortvila, men da hadde jeg påen måte et håp om at visst jeg en gang ble tatt på alvor, innlagt og sånt, så kanskje det ville hjelpe. Så det må jo du bare fortsette å håpe.
Føler ikke jeg har akkurat det lengre, for jeg har vært gjennom det om skulle hjelpe, og det hjalp ikke. Men føler på en måte du er flinkere å arbeide med ting og deg selv enn meg, sånn f.eks at du har gått så lenge uten å kutte er jo utrolig bra, så tror virkelig du hadde fått noe utav å bli innlagt. Synd jeg ikke er psykologen din huh?:P
Er jo greit å være innlagt på den måten at man både får en pause men også har folk rundt seg som man ikke føler man trenger få skyldfølelse ovenfor om man forteller hvordan man egentlig har det, fordi de er jo der for å få vite det på en måte. Selv om folk rundt oss sier at vi bare kan snakke med de osv, så tror jeg det er mange som egentlig ikke vil vite mye av det vi hadde sagt om vi faktisk hadde åpna oss.
(haha, snakker om oss i flertall:P)
Jeg har ihvertfall opplevd å ta sjansen på å utgi meg totalt til ei venninne og fikk tilbake at jeg måtte skjerpe meg, at alle hadde litt problemer. Og sånt setter litt spor på en måte.
Men tror likevel det er mulig å finne folk som faktisk vil høre alt, og som faktisk forstår. Jeg har vært kjempeheldig å finne en sånn. Altså, har jo deg i tilegg, men hun er jo på en måte i detvirkelige liv. Aner virkelig ikke hvordan jeg orket alt på ungdomskolen, hadde egentlig ingen jeg kunne fortelle ting til, men er glad jeg holdt ut da, for fant jo en til slutt.
Så moralen, det er vel best å holde ut, ikke at jeg tror du ikke vet det:P
Det er på en måte det som får meg gjennom dagene og sånt, at jeg vet det er andre som har det nesten likt som meg, og akkurat som jeg støtter dem og ikke vil at de skal forsvinne, så gjør de det samme. Så vi holder på en måte hverandre over vannet føler jeg:P
Kunne ikke fortalt masse til venner som ikke har vært gjennom det samme, for da hadde det liksom kun vært jeg som klagde og maste på en måte? Og det må jo være slitsomt for den andre. Men med folk sliter med det samme, så blir det liksom gi og ta.
Herlighet, jeg babler. Klokken er 5 og jeg skal opp om en time, men jeg tror ikke jeg legger meg. Følte egentlig for å skrive veldig mye plutselig.
Men bloggen og livet ditt gjør meg engasjert på en måte, sikkert fordi jeg kjenner meg igjen i mye. Sjekker bloggen din sikkert 100 ganger for dagen. Føler meg litt stalkish ja?xP
Men et spørsmål hun psykiateren jeg var hos på torsdag spurte meg var dette; Hva vil du? Om du kunne få mer hjelp og støtte og velge akkurat hvordan du skulle få behandling, hvordan ville du hatt det da?
Jævlig vaskelig å svare på da, men det fikk meg til å tenke litt. Det eneste jeg klarer tenke nå er å reise opp igjen på galehuset, men samtidig kan man jo ikke bo der hele livet:P Så mitt svar er vel egentlig; ingenting. Lost med andre ord. Eller kanskje man kan være på sykehus helt til man plutselig bare blir bedre? Det hadde vært noe det:P
Merkelig det der, så rikt Norge er, men likevel er det ikke mer enn 13 plasser på ungdomspsykiatrien i Norges nest største by! Det er jo galskap rett og slett.
Men noe du kunne ha gjort er å gåtil helsesøster og bare si at du ikke orker mer, at du føler at å gå på poliklinikken rett og slett ikke strekker til, og at du føler psykolgen din ikke tar deg seriøst. og at du vil bli søkt inn til innleggelse, for på åpen post er det ikke sånn at man MÅ ha selvmordforsøk bak seg eller alvorlige spiseforstyrrelser, så derfor SKAL du kunne komme inn når du sliter såpass.
Vet jo det at det ikke er så enkelt å bare gå inn til helsesøster og si det der. Men likevel, kanskje det må til? Siden psykologen din tydeligvis ikke vil sende deg inn, så kunne det jo hjulpet å få en annens synpunkt.Men det er nå bare en tanke...
Jeg blir gjerne med deg:P
Menmen, skal ikke si at jeg er her om du vil snakke, det håper jeg du vet allerede, hehe:P
Du har rett til ny vurdering må bare understreke det! Du kunne jo f.eks fått gamlelæreren din til å snakke med bup eller få hun med deg? Vet ikke om det er et alternativ, men BUP har en tendens til å ta ting litt mer alvorlig når man har en voksen på laget har jeg merket:P
Det er litt rart. Å tenke på hvordan det går med en person hver dag, og bry seg såpass om en man aldri har møtt:P Men vi klamrer oss vel til hverandre vi likesinnede?:P
Nå føler jeg jeg var litt negativ når det gjelder meg selv. Men liksom, jeg tror jo på at det fremdeles finnes noe håp for meg selv, ellers hadde jeg vel ikke vært her, right?;)
Oj, shit, det var ikke lite heller da! Stakkars deg om du skal lese alt:P
Eg veit ikkje ka eg skal sei eg:O
Wow, svaret var jo lengre enn innlegget mitt omtrent!:O
Men eg er glad eg har deg i alle fall;)
Eg veit ikkje ka eg skal sei eg:O
Wow, svaret var jo lengre enn innlegget mitt omtrent!:O
Men eg er glad eg har deg i alle fall;)
Måtte anonymisere navn i denne kommentaren, så poster den på nytt:
"Hei hei, du har ikke vært så mye på msn i det siste så tenkte jeg skulle foreslå noe du kan si til *** :)
*** i det siste føler jeg at vi ikke har kommet helt overens, jeg føler ikke at du tar meg alvorlig og jeg føler meg veldig oversett. Og når du sier sånn som du sier til meg blir jeg faktisk ganske såret, jeg vil ha hjelp, jeg trenger hjelp. Om ikke hadde jeg ikke gått her, om ikke hadde jeg ikke kastet opp alt jeg spiser, om ikke hadde jeg ikke brukt selvskadingen som en måte å få ut de følelsene som jeg ikke klarer å formulere. Jeg er sliten av alt dette som foregår oppi hodet mitt og jeg vil få orden på tankene mine, få orden på livet mitt. Men for tiden så virker det som om jeg er den eneste som bryr meg om mitt eget liv.
Eller noe i den dur. Du sier du trenger handling, kanskje det er du som må ta det første skrittet? Det burde ikke være sånn, men verden er ikke rettferdig og det kommer den heller aldri til å bli. Jeg bare håper ikke at du gir opp. Fordi da har alt det du har gått igjennom til nå bare vært forgjeves. Jeg synes virkelig du står på. Det er bare synd at ikke *** tar deg alvorlig. Lover deg, du skulle hatt hun som jeg har. Hun hører på meg uansett hva jeg har å si. Selv om det er helt hinsides, selv om det kanskje er feil. Men hun får meg til å se feilene selv, og da virker det ikke så åpenlyst at det var jeg som hadde feil. Litt komplisert, men anyway, håper ikke at du gir opp :)"
Legg inn en kommentar