Eg har ei veninne som nettopp sa: "hm...er vel bare to alternatver?:P enten se hun mer/fast...eller bare prøve å kutte hun ut..eller liksom.ja.."
Ja, eg veit det berre egentlig er de to alternative som kan fikse problemet, men likevel. Ikkje faen om eg bryt kontakten med ho, ho er den einaste faste personen som finnst i livet mitt, alle andre er av og på, ho er nå der og svarer på e-post når eg treng det, av og til nokre dagar etterpå, men likevel. Eg trur det eg savner er ein person eg veit er der. Eg visste alltid kor ho var, eg visste alltid når eg kunne få tak i ho, eg hadde alltid nokon å gå til når ho var på skulen. Men samtidig som det er den tryggheten eg savner vil eg ikkje ha noken andre enn ho heller. Ho veit så mykje, ho har liksom kjent meg så lenge!
Driiiit altså... Og så sprakk eg i går, om nokon vil veta da. For andre gong på to veker. That sucks! Og når eg i tillegg sprekker: altså kutter, eller spiser for mye, eller for lite eller hva som helst som kan betegnes som selvskading får eg dårlig samvittighet. For når eg faller så lavt, hva var da vitsen for gamlelæreren min å bruke så mye tid på meg? Om eg ikkje blir bedre av det. Eg vil ikkje skuffe ho, derfor lyg eg til ho!
Eg vil så gjerne ha noken som berre kjem og holder rundt meg, for eg har det ikkje bra! Og når no matinntaket mitt er totalt kaos, eg roter rundt uten at det betyr noe (eller gutten eg roter med betyr noe, men ikke rotingen) og eg igjen er sprukket veit eg ikkje. Kan ikkje noken berre holde rundt meg og sei at alt kjem til å bli bra igjen?
I'm falling apart, I'm barely breathing
with a broken heart that's still beating
Om eg no hadde lagt meg ned hadde eg begynnt å hyperventilere, men eg går heller og et eggedosis, og kva som skjer etterpå får heller berre vera ein annan sak.
5 kommentarer:
OK, eg ska ikkje sei nåke om at du sprakk eller sånn, for eg trur du har hørt alt før.. Og eg trur du veit da uansett.
Eg veit at du savner gamlelæraren din, og stol på meg, eg skulle så alt for gjerne hjulpet deg med akkurat det, men for meg virker det som om alle ideer eg kjem med blir skutt ned, og det er vanskelig å komme med fleire. Eg veit at du sikkert vil vere possitiv anng det, og eg skjønner at du er redd for å bli såra, men litt risk er du nødt å ta! Ellers blir ikkje ting bedre. Det er du som må ta første skrittet nok ein gang, for ho ser deg ikkje nok til å kunne sjå om du egentlig har det bra eller ikkje. Eg vil og annbefale deg å fortelle ho alt, basert på nylige erfaringer vil eg sei at sannheten er best. Det er bedre å få det overstått fremfor å gå å tenke på det heile tiden.
Og så til slutt vil eg berre sei at dersom du er redd for at ho vil sei nei eller bli skuffa, så er det i lengden uansett bedre å vite enn å gå rundt og tenke seg til ka som KANSKJE kan skje.
Eg trur egentlig du har hørt alt dette før, og eg åper det hjelper. Eg veit ikkje heilt ka anna eg kan sei.
Selv om det forsåvidt er sant det du sier Luchi så vet ihvertfall jeg av erfaring at det virkelig ikke er så lett. Av og til klarer man rett og slett ikke ta iniativet selv. Det kan være at alt føles håpløst, ja, med andre ord er man er såpass deprimert at man ikke klarer å bare "ta seg sammen" og gjøre det man burde gjort.
Ellers, til bloggeren, jeg trenger virkelig noen til å holde rundt meg også. Skal v holde rundt hverandre?
*dårlig sjekketriks* xD
Nei, men seriøst, skjønner at det suger.
Jeg er ikke så flink til å gi råd og slikt om hva du bør gjøre, men jeg håper virkelig det går bra med deg! <3
*gi god, varm klem* <3
Jeg er enig med Nadir. Å jeg vet AKKURAT hvordan du har det... Fortell henne sannheten, send henne adressen til bloggen (tror det er det letteste), eller noe slikt! Jeg tror det hadde hjulpet det, men jeg kan jo selvfølgelig ikke love noe! Lykke til vertfall ;)
Eg skjønner ka du meiner Nadir, og eg meiner ikkje at det er lett, men eg trur bloggeren her klarer det, det har eg virkelig truen på:)
Legg inn en kommentar