Sommerfølelsen er tilbake igjen...

Ja, i dag når jeg våknet var det helt lyst i rommet o solen skinte på vinduet mitt, og jeg fikk den følelsen jeg får vær sommer. Følelsen av å ikke ville stå opp fordi jeg vet jeg ikke orker noenting når jeg har stått opp. (egentlig skulle jeg vekk i dag, men det ble avlyst.)

Jeg ville ikke stå opp av sengen fordi jeg bare ville sove vekke dagen, sove vekk følelsene og sove vekk livet. Rett og slett bare forsvinne. Ikke det at sommeren er så ille egentlig, når man først er stått opp, men jeg får ikke gjort noe. Føler meg helt ubrukelig. Ikke har jeg jobb, ikke gjør jeg lekser og ikke orker jeg å ta vare på meg selv en gang. Det er da jeg vil kutte, noe som egentlig bare gjør den følelsen verre. Ikke klarer jeg å jobbe, ikke klarer jeg å gjøre lekser, MEN å kutte!!!? Det klarer jeg!

Jeg vil vise at jeg kan bli bedre, jeg vil virkelig, men sånne dager er jeg ubrukelig. Jeg får ikke gjort noenting. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjemme meg mens gråten presser på fordi jeg er så håpløs. JEg vil vise folk at jeg er sterk nok til å kjempe imot, men sannheten er at jeg ikke er sterk nok til å kjempe imot i nedturer.. Oppturer klarer jeg, men da trenger jeg ikke kjempe. Så egentlig klarer jeg ikke kjempe i det hele tatt...

Jeg vill bare bli sperret inni, vil bli stemplet som gal... Da har jeg en unnskyldning for å ikke kjempe lengre.