Denne bloggen er berre full av klaging, men det er min plass og skrive ut det eg tenker. Den funker betre enn ei dagbok, fordi her må eg formulere meg betre for at folk skal forstå det. Når eg må formulere meg betre forstår eg og meg sjølv litt bedre.
Eg følte meg skikkelig sliten i dag og var egentlig ikkje heilt innstilt på å gå på trening, men eg gjorde no det. Slik som eg alltid gjer. Eg var berre to timar på skulen så gjorde veldig lite der. Eg har tilrettelegging dei to første og dei to neste var eg hos psykologen. Me leste i journalen min, noko eg kanksje ikkje burde gjort. Me este notatane frå den gongen eg gjekk på ungdomskulen, noko som virker som ein evighet siden. Den gongen då eg trivdes på skulen, den gongen eg hadde meir enn ei skikkelig venninne og forholde meg til og den gongen eg hadde noken eg visste eg kunne gå til. Kven har eg no? Eg har meg sjølv, ei venninne og psykologen. Og ale som eg snakker med via bloggen min. Det er dei eg har no. Før hadde eg mange. Det å rote i den journalen var tungt, sj tilbake på alt som var. Sjå navnet til gamlelæraren min trykt svart på kvitt om kor knytta eg var til ho. Kor knytta eg er til ho. Uten å ville innrømme det ovenfor nokon. Eg nekter og innrømme det ovenfor meg sjølv og egentlig. Men eg veit inners inne at eg er knytta til ho, ikkje berre litt, men skikkelig! Eg aner ikkje kor eg hadde vore i dag om det ikkje var for ho. Eg vil så gjerne vise ho at alle timane ikkje var forgjeves, at eg faktisk kan bli betre. Men eg har mista motet no.
Eg begynnte å grine etter me hadde lest jounalen min, grein som ein unge, eg hater å grine når nokon ser meg. Men eg grein og grein... Over alt eg savna. Alt eg nevnte over. Og når me snakke rom det, nokon som vil forklare korleis ein faktisk bruker lommetørkle? Haha^^ Har aldri vore aktuelt siden eg aldri grin foran andre, men no er det det. Skal ein snyte seg i det, eller tørke tårer eller litt begge deler?
Etter skulen møtte eg gamlelæraren min på butikken. Eg var med ei anna jente så ho kunne ikkje sei så masse. Men eg såg ho brydde seg. Ho spurte venninna mi ein del da, om kor ho gjekk og sånn, hadde bare vorte teit om ho hadde spurt meg siden ho veit da. Egentlig syns eg det var pinleg. Om eg berre kunne snakka flytande finsk eller noke, og ho og kunne det. Det hadde vore morsomt. Jaja...
Eg fortjener ikkje typen min, han er verdens herligaste. Det kan ikkje beskrivast. Me har vore gjennom så utrulig masse sammen og det å nå ha fått den personen som betyr mest for en i hele verden er utrulig. Eg er berre 16 år, men eg forstå at desse følelsane eg har for han er meir enn ein vanleg forelskelse. Ellers hadde eg aldri gått tilbake til han, eller motsatt vei, han ville aldri gått tilbake til meg. Han er herlig, for første gong på evigheter føler eg meg bra, skikkelig bra, når eg er med noken. Men han er eg 100% meg. Eg kan gå uten sminke og med verdens styggast kosedress, men fremdeles forteller han meg at han syns eg er pen. Det er herlig. Og eg trur han. Kanskje eg er penare enn eg trur sjølv. Men det er berre ein liten del av meg. Eg kan bli lykkeleg med han, i lang tid framover. Men no snakker eg om sammen med han, ikkje aleine.
Kva skal skje med meg, kvar skal eg gjere av meg når eg har desse nedturane. Dei kjem oftare, eg føler i alle fall at dei kjem oftare. Eg blir trøt tog sliten av dei. Men det som kanksje er viktig og få med seg er at eg er dyktig på ting som berre blir lagt foran meg. Eg er ikkje typen til å søkje etter ein jobb, om eg hadde fått tilbud om ein hadde eg tatt han, og gjort ein god jobb. Men det å søke skremmer meg ein del. Eg veit ikkje kvifor. Eg veit eg burde gjort det. Men eg orker ikkje.
Eg føler på ein måte at eg no har nådd bunnen. Kanksje for første gong eller kanskje for den 23 gangen. Men eg føler at etter forgje veke og denne veka er eg skikkelig sliten. Eg vil leggje eg og bli liggane i senga. Men eg veit eg ikkje kan det, det er ikkje snakk om. Eg er ikkje suicidal, så eg får eit liv når dette er over. Så då bør eg ha fullført skulen og eg bør ha hatt ein jobb eller to. Eg veit eg burde, eller eg veit eg må, men eg føler eg ikkje orker. Men eg må orke...
Haha, snakk om at dette er ein klageblogg, her klagar eg igjen... Sorry for lang blogg...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Så flott at du har det bra med kjæresten ! Da er det noe kjekt i hverdagen, noe som liksom løfter deg opp. Langt og bra innlegg ja, pleier være sånn på meg også (: Koselig å møte gamle lærerne sine, møtte en av mine hin dagen. Kjempe koselig, men kjenner hvor intenst jeg savner dem også. Trist at du har det vanskelig, moren din hadde ingen rett til å klikke sånn. Dem kan være vanskelig å skjønne seg på av og til.
Klem fra Vikkan (:
Jeg er motsatt:P Kunne fint søkt om en jobb, men om jeg faktisk hadde fått den tror jeg jeg hadde sagt nei...
Og lommetørkle ja..Hm, de få gangene jeg har brukt det har det vært for å tørke vekk tårene så ikke sminken blir helt fucka:P Nå bruker jeg ikke sminke noe særlig lengre da men...
Har skjedd at både øynene og nesen renner, og da måtte jeg bare snyte meg, haha:P Men vil ikke brukt det til begge deler nei x]
Og du er flink som klarer å få deg på treningen ^^,
Det er så kjekt å høre at det går bra mellom deg å typen :) Jeg har tenkt litt på akkurat det serdu. Siden du ikke har sagt så mye om han i det siste!
Men hvorfor leste dere jouralen din egentlig? Spurte du om å få lese den? Jeg har lyst å lese min, men vett ikke helt hvordan jeg skal få tak i den ;b Vil ikke bestille tid til legen bare for å få en journal liksom xP
Jeg kjenner meg igjen med det å ha en tidligere lærer nær. (På godt å vondt xP hahha ;) Fatta?)
Men det er vondt, det er det samme som at jeg skulle ha savnet min beste vennine! Jeg tror egentlig ikke helt de forstår hvor mye de betyr for oss?:)
Å ang. det med jobb. Prøv å bare HOPP I DET! Jeg vet det er vanskelig, men etterpå kan du være stolt over deg selv, og du har mye mer penger :) Tenk på det du ^^,
Blei litt rotete svar av meg, men jeg håper du forsto sånn noelunde hva jeg ville fram til ? :)
Gla i deg <3
ps. hvorfor lagte du bloggen din? Jo for å få ut tankene og følelsene dine. Og om du føler for å klage, så har vi andre ikke noe vi skulle ha sagt :) Men jeg er enig, føler også at jeg klager litt for mye, sometimes :P Men men :)
Legg inn en kommentar