Eg er i betre humør no, men samditig så mykje verre enn eg var før eg ringte ho. Eg innsåg plutselig at eg ikkje er bllitt bedre, faktisk kanskje motsatt. Eg føler ikkje det er noke å kjempe for. Eg har berre meg, som eg nevnte tidlegare er eg min eigen beste venn. Eg har fallt for langt ned liksom. Vi snakke om at eg forventa for mykje, at eg forventa at folk tok kontakt. Men eg kan ikkje be dei ta kontakt heller. Eg forventer så mykje...
Eg trudde dette innlegget skulle bli langt, men eg veit ikkje no... Eg trur berre eg skal leggje meg no. Eg må berre hive i meg litt mat. Eg føler eg har sunke lavt.. Kansje det berre er denne nedturen her. Trur kanskje det er denne nedturen. Det er ein lang nedtur. Kjiipt...
Kopierer fra Randi sin blogg:
Let the sun refuse to shine
It won't be long before the days are brighter
If every step's an uphill climb
Carry on until they feel much lighter
For all the clouds up in the sky
For all the teardrops in our eyes
It can get only get better
Be still my heart
It can only get better
We've come this far
2 kommentarer:
Så trist å lese. Man innser ofte ikke hvor langt nede man er før man er på bunn. For meg våknet jeg søndag morgen og tenkte med en gang "Faen, jeg er på vei nedover" Og nå sitter jeg her. Tre dager senere og føler meg som dritt.
Du kan jo beskrive følelsene dine mer på bloggen? Det hjelper ofte å få det ut. Det er egentlig hvorfor JEG har en blogg.
Hero^^
Klem fra Vikkan.
Jeg syntes det var bra gjort av deg jeg :) Du er sterk, Hero. Det vet jeg!
Kjemp videre, og stå på :)
Klem fra meg =)
Legg inn en kommentar